Misvisende tittel, men den finske rapporten har nyttig lærdom som understreker betydelige støykonsekvenser av vindkraft.
Teknisk Ukeblad varmer opp grøt som ble kokt i april i fjor da organisasjonen Norwea fikk publisert et pr-fremstøt i Stavanger Aftenblad, inklusiv en feilaktig tittel, basert på forhåndsomtale av en finsk forskningsrapport om vindkraftstøy. Selv om konklusjonen er feil, inneholder forskningsrapporten mange mange viktige læringspunkter (det nye ordet for screw-ups) om vi sammenligner med norsk praksis. Støyforeningen har sett på disse.
Den finske og den gang upubliserte finske forskningsrapporten som ble lansert i april i fjor ble oversolgt som - «den hittil største studien» - ble først publisert to måneder senere.
Støyforeningen så den gang på en presentasjon som var lagt ut på den finske regjeringens nettside for forskning og analyse. Vi google-oversatte den finske presentasjonen både til engelsk og norsk. Denne presentasjonen har viktig informasjon om man vil sammenlikne med norske forhold, viktig fordi ikke bekrefter tittelens hovedpåstand. For den verken avkrefter eller beviser riskoen ved infralyd. Men det er mange andre aspekter å peke på, som ikke gir grunn til å undervurdere støypåvirkningen fra vindkraft. Den gir dessuten grunn til alvorlig kritikk av den lemfeldige behandlingen av risikoen ved støyforurensing som har preget norsk konsesjonpraksis.
Finlands tekniske institutt (VTT) og to finske institutter for helse og velferd utførte forskningen som var betalt av den finske regjering. Forskningen tok for seg to vindkraftanlegg. Svært mange som bodde i disse kraftverkenes nedslagsområde for støy, var støyplaget og mente at de hadde helseplager som følge av dette, bl.a som følge av infralyd. Prosjektet dokumenterte sammenhengende støy, ute og inne i to boliger, både hørbar støy og infralyd fra de to vindkraftanleggene i 10 måneder.(!) Det er omfattende dokumentasjon av lyd. Deretter ble det gjort en spørsmålsstudie pr. brev og tlf.(ca 1800 besvarelser) og lyttetest (26 personer) som grunnlag for rapporten. Det må sies at det allerede finnes mer omfattende forskningsabeider enn denne «hittil største studien».
Bystøy i stille natur. Rapporten slår fast at infralydnivået i boligene der folk var støyplaget, var blitt betydelig høyere enn før vindturbinene ble etablert. Den sier uttrykkelig at infralydnivået var «i samme størrelsesorden som i byene». En vesentlig endring for dem som før bodde i stille natur. Vi som bor i byer vet at støynivået synker mye om natten fordi støykildene i det store og hele stilner. De som bor i støysonen fra vindturbiner, som er i drift dag og natt, får ikke den samme nattepausen fra støy som vi i byene.
Avstand til vindturbinene. Husene i Finland som ble nøye kontrollmålt, lå ca 1,5 km fra nærmeste vindturbin. De aktuelle nærmeste turbinene leverte henholdsvis 3 og 3,3 MW. For vindkraftanleggetfor eksempel i Vardafjell skal etter sigende den enkelte vindturbin levere 4, 3 MW, og nærmeste hus er 600 m. På Faurefjell var planlagt 6 MW og nærmeste hus 800 m unna! Dette må være mye mer belastende enn i den finske undesøkelsen.
Lydabsorberende og lydreflekterende landsskap. Sammenliknet med norske forhold står de finske vindturbinene i et lydabsorberende landskap. Det er bare å se på det myke skoglandskapet som illustrerer forskningen og sammenlikne med de harde, glatte fjelloverflatene som omgir de fleste vindkraftanlegg i Norge. Dette er omgivelser som forsterker lydeffekten sammenliknet med de finske forholdene.
Støyen ved boligene. Det gjennomsnittlige lydnivået inne i de to finske boligene fra de etter norske forhold moderate vindkraftanleggene, ble målt til henholdsvis 35 dBA og 37 dBA.
Ikke vektet lydnivå (inkluderer alle lydfrekvenser, også infralyd) var henholdsvis 67 og 75 dB, ca 20 dB høyere enn før vindkraftanleggene ble etablert. De dokumenterte dBA-nivåene ble definert som bynivå. Det kan nevnes for norske boliger i dag er standard lydkrav inne i boligen 30 dBA i gjennomsnitt! (NS 8175), for boliger både i byer og i stlle områder. Så den finske rapporten viser at vindkraftanleggene produserer et for høyt lydnivå, trolig er dette enda høyere ved norske anlegg.
Infralyd er infralyd. Rapporten gjennomfører lyttetester av 26 personer fra støyinfluensområdet, både støyplagete og ikke-støyplagete personer. Det gjøres et poeng av at gruppen ikke hører forskjell på lydprøver med infralyd og uten infralyd. Det er nok først og fremst en bekreftelse på definisjonen av infralyd - lydfrekvenser under den menneskelige høreterskel. Svært interessant er imidlertid forsøkene med å dokumenterer det autonome nervesystemets reaksjon på blandete støysekvenser og på støy uten infralyd. Det autonome nervesystemet reagerte likt. Dessverre forteller ikke presentasjonen om det autonome nervesystemets respons ved eksponering bare for infralyd. Det hadde vært en meget interessant informasjon.
Bekymringen for infralyd. Støy i lave frekvenser under 15-20 herz kan normalt ikke høres. Vi omgis av infralyd i dagliglivet. Det er godt dokumentert at intense nivåer av infralyd påvirker kroppen vår selv om den ikke høres. Man vet mindre om virkningen av mangeårig, vedvarende, rytmisk infralyd med forholdsvis lav intensitet. Den lar seg ikke stenge ute fra soverommene til dem som bor i vindkraftanleggenes influensområde. Om vindkraftstøyen reduserer søvnkvaliteten er det i seg selv en indikasjon på helserisiko. Uansett er vindkraftstøy et uavklart og komplisert spørsmål. Da WHO kom med sine anbefalinger om vindkraftstøy i 2018 , anbefalte man å videreføre støygrensen på 45 dBA Lden. Det ble ikke satt grenser for infralyd fordi det ikke forelå tilstrekkelig forskning om infralyd. Forskerne tilknyttet WHO-anbefalingene uttaler som konklusjon (5.5) i en rapport etter gjennomgang av 387 vindturbinstudier knyttet til infralyd og lavfrekvent støy i perioden 2009 - 2017, at man ikke forsvarlig kan konkludere om helseeffekter - eller fravær av helseeffekter - fra vindturbinstøy.
I ettertid har WHO i europeiske media etterlyst at europeiske land må ta ansvaret for å få utført en fullstendig vitenskapelig forskning på infralyd. Det krever en omfattende, uavhengig og mangeårig forskningsinnsats. Den finske undersøkelsen er neppe svaret. Inntil slik forskning foreligger bør vindkraftindustrien såvel som norske myndigheter ta et føre var ansvar.
