Gul sone for veitrafikkstøy kan være mer plagsom enn gul sone for jernbanestøy. Det samme gjelder rød sone.
I støyregelverket (støyretningslinjen, T-1442) er gule og røde støysoner definert slik:
- I den røde sonen, nærmest støykilden, er hovedregelen at bebyggelse med støyfølsom bruksformål skal unngås.
- Den gule sonen er en vurderingssone hvor ny bebyggelse kan oppføres dersom det kan dokumenteres at avbøtende tiltak gir tilfredsstillende støyforhold.
For forskjellige typer støy er så grensene for gul og rød sone satt slik at de skal være likeverdige, dvs. at gul sone for f.eks. jernbanestøy skal være like plagsom som gul sone fra veitrafikkstøy.
Men er det slik i praksis?
Kanskje ikke:
- Grafen ovenfor viser at i gul sone kan flere bli sterkt plaget av veitrafikkstøy enn jernbanestøy. Det samme gjelder for rød sone.
- Veitrafikkstøy med samme gjennomsnittlig støynivå (som ligger til grunn for kriteriene for gul og rød sone) oppfattes som mer plagsom når kjørehastigheten er høy. Hvis støykartene skal lages etter faktisk plagegrad, bør altså støybeltene rundt motorveier med høy kjørefart utvides, mens de kan krympes for veier med lav kjørefart (f.eks. 30 km/t).
Sonegrafen er hentet fra s. 13 her
T-1442, Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging