En stor del av byens støyplager har sin opprinnelse på tegnebrettet! Det vitner om systemsvikt i planprosessen, men forteller også at grep kan gjøres for å endre utviklingen.
I februar leverte Støyforeningen en 6 siders uttalelse til forslaget til planprogram for Oslo kommunes arealplan. Støyforeningen mener at den jevne veksten i antall støyplagete i kommunen demonstrerer at dagens planprosess og arealplan ikke fremmer løsninger for byens støyplagete.
I følge byens egen handlingsplan mot støy bor 61 % av Oslos befolkning i gul støysone eller det som verre er: rød støysone. Verdens helseorganisasjon (WHO) understreket i sin tilråding til skjerpede støykrav i Europa i 2018 at selv det å bo i gul støysone over tid øker risikoen for å pådra seg alvorlig sykdom og for tidlig død. Gjennom flere av Oslos reviderte handlingsplaner er det dokumentert at antall støyplagete vokser jevnt og trutt. En stor av denne økningen kan ikke forklares med trafikkvekst, men må tilskrives måten byen driver sin arealpolitikk. En stor del av støyplagene har sin opprinnelse på tegnebrettet. Støyforeningen peker på at programforslaget er lite konkret og minner om strikken som kan strekkes i det uendelige.
Vi opplever at programdokumentet inneholder alle de honnørord som man må påregne heretter vil kjennetegne hvert eneste grønnvaskingsprojekt, utbyggingsplaner maskert som klimatiltak, men som først og fremst har profittmaksimerende effekt - tett, høyt, små leiligheter, og der ubrukelige balkonger pga støy og luftforurensing regnes som en del av utearealet.
Vi ønsker at klare, stringente, ambisiøse støykrav, totalt og som rekkefølgekrav vil kunne bidra til å skille skitt og kanel. I vårt forslag peker vi på en del konkrete forbedringspunkter. Les mer.